søndag 3. november 2013

"Sorg er kjærlighetens pris"

"Sorg er kjærlighetens pris"

Kva sei ein når ei lita uskyldig jente på 3 år spørr kor morfaren hinna er? 

Vi var ned med svigers i dag, og plutseli så sei Vilde: "Eg veit ken mammaen din er, det er besta". Eg bekrefta det og var ikkje heilt forberedt på oppfølgerspørsmålet: "Men mamma, ken er pappaen din?" Eg sa som sant er at det er morfaren din, men han er opp i himmelen for han er døde. "Nei, han er ikkje i himmelen. Han er med tannlegen, som skal operere sånn at han blir bra!" (Vi har snakka ein del om legar og operasjon dei siste dagane. Vi har vore på besøk med Cindy i dag og ho har operert kneet). Eg prøvar så godt eg kan å holde maska, vil ikkje vise ho kor leit eg synes det er å snakke om det. Her er systa mi mykje flinkare, ho er meir åpen om det og har forklart og prata med ungane om akkurat dette. "Nei, morfaren din vart so sjuke at det ikkje gjekk an å operere på han, så han døde. " Eg lurer på kor mykje ho egentli forstår av det eg sei. Eg forstår det nesten ikkje sjøl.. Vilde får eitt sårt uttrykk i ansiktet, og tenker seg litt om før ho svarer: "Men han måtte no itte bli døde!" Nei, akkurat..han måtte no ikkje det, heilt enig!Eg har mest lyst å kaste meg rundt halsen hinna og bare gje ho verdens beste klem. Eg tenker meg litt om for å komme opp med eit fornuftig og betryggande svar, men før eg kjem so langt blir ho så distrahert av noko og forsvinn.
Men eg sitte igjen med haudet fult av tanka og hjertet fult av sorg.
 "Men han måtte no itte bli døde" 

Eg skulle ønske eg var flinkare å snakke om pappa, fortelle Vilde alle dei gode historiene, alle dei gode minnene. Men eg har alltid tenkt at ho har vore for lita. Eg  trur eg må ta meg ein prat med systa, høre litt kva ho fortel til sine søte små, og få litt mot frå ho. 
Kansje blir det lettare å snakke om viss eg tar med meg Vilde til Måløy for å vise ho gravsteinen?! Men for å vere heilt ærlig, så lika eg meg ikkje særlig der. Føle større tilhørlighet med pappa andre plassa. Kansje blir det for realistisk og ekte for meg? Eg veit ikkje. Men eg kan vel telle på ei hand dei gangane eg har vore på grava. Eg brukar heller å legge meg i senga for meg sjøl, stille og rolig.. og tenke på alle dei gode minna og dei fine opplevelsane vi har i lag. Eg treng fred og ro. 
 


Pappa skreiv i avskjedsbrevet sitt at han hadde gleda seg sånn til å bli morfar. Han skulle skjemme vekk barnebarna og gje dei all den kjærlieken han hadde. Og sjøl om han ikkje fekk oppleve den gleda, så tvilar eg aldri på at han hadde vorte verdens beste morfar. 
Og eg skal, om ikkje i dag eller neste veke, snakke med Vilde. Fortelle ho kor snilde og gode morfaren hinna er, og forsikre ho om at sjøl om ikkje han er her i lag med oss så sitte han på ei stjerne og passa på oss!

3 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Åh, tåre i augene. Dissa små altså, der kjem alt rett frå hjertet. Ej e sikker på du finne en fin måte å fortelle Vilde om morfaren sin på <3

    SvarSlett
  3. Jeg syns du er tøff systa mi !!! <3

    Det er aldri lett å snakke om noe som gjør så vondt, og det er heller ikke lett å lære barna ting som vi ikke helt forstår selv =| Det hele startet med en telefonsamtale, og endte med at verden ble snudd på hode ! Pappa var alt for ung, og vi var ikke klare til å si farvel. Det var vondt, og jeg er redd for at denne smerten er kommet for å bli !!

    Vi er alt for dårlige til å snakke om pappa. Kanskje fordi å snakke om det, får oss til å tenke på det og at følelsene da kommer tilbake ? Det er ikke godt å si hvorfor dette er blitt som det er blitt. Sykdommen tok overhånd, og vi fikk en vond avslutting !

    Kanskje det er derfor jeg er mye flinkere til å snakke med barna om det ? De var ikke på sykehuset denne dagen, og fikk ikke oppleve det vi gjorde ! De åpner liksom boken nå, og lærer å kjenne hovedpersonen på en helt annen måte. De kan smile av bildene de får se, de kan le av minnene jeg forteller de om - og dette fordi de ikke har fått kjenne smertene på samme måte som vi har ! De gode minnene fører de liksom ikke over på de vonde..

    Vi snakker veldig ofte om morfor <3 Litt fordi jeg trenger det, og litt fordi jentene spørr ! Jeg er hundre prosent sikker på at med tid og stund vil du kunne dele like mye med dine barn som jeg har gjort :) Du ble tatt litt på senga, og det gjør situasjonen mye vanskeligere ! Tenk litt over hva du ønsker å dele, hvordan du ønsker å dele det - og sist men ikke minst: GJØR DET NÅR DU SELV FØLER DEG KLAR FOR DET <3

    Kjempe glad i deg <3

    SvarSlett